RSSAlle oppføringer merket med: "Amerika"

Liberal Democracy and Political Islam: søket etter felles grunn.

Mostapha Benhenda

Denne artikkelen søker å etablere en dialog mellom demokratiske og islamske politiske teorier.1 Samspillet mellom dem er forvirrende: for eksempel, for å forklare forholdet som eksisterer mellom demokrati og deres oppfatning av det ideelle islamske politiske
regime, den pakistanske lærde Abu ‘Ala Maududi skapte neologismen” teodemokrati ”mens den franske lærde Louis Massignon foreslo oxymoron” sekulært teokrati ”. Disse uttrykkene antyder at noen aspekter av demokrati blir evaluert positivt og andre blir vurdert negativt. For eksempel, Muslimske lærde og aktivister støtter ofte prinsippet om herskers ansvarlighet, som er et definerende trekk ved demokrati. Tvert imot, de avviser ofte prinsippet om skille mellom religion og stat, som ofte anses å være en del av demokratiet (i det minste, av demokrati som kjent i USA i dag). Gitt denne blandede vurderingen av demokratiske prinsipper, det virker interessant å bestemme forestillingen om demokrati som ligger til grunn for islamske politiske modeller. Med andre ord, vi bør prøve å finne ut hva som er demokratisk i "teodemokrati". Til den slutten, blant det imponerende mangfoldet og flertallet av islamske tradisjoner med normativ politisk tenkning, vi fokuserer i hovedsak på den store tankestrømmen som går tilbake til Abu ‘Ala Maududi og den egyptiske intellektuelle Sayyed Qutb.8 Denne spesielle tanketrenden er interessant fordi i den muslimske verden, den ligger til grunn for noen av de mest utfordrende opposisjonene mot diffusjonen av verdiene som kommer fra Vesten. Basert på religiøse verdier, denne trenden utarbeidet et politisk modellalternativ til liberalt demokrati. Grovt sett, forestillingen om demokrati som er inkludert i denne islamske politiske modellen, er prosessuell. Med noen forskjeller, denne oppfatningen er inspirert av demokratiske teorier som noen konstitusjonalister og statsvitere forfekter.10 Den er tynn og minimalistisk, opp til et visst punkt. For eksempel, det er ikke avhengig av noen forestilling om populær suverenitet, og det krever ikke noe skille mellom religion og politikk. Det første målet med denne artikkelen er å utdype denne minimalistiske forestillingen. Vi foretar en detaljert omtale av den for å isolere denne oppfatningen fra dens moralske (liberal) grunnlag, som er kontroversielle fra det spesielle islamske synspunktet som er vurdert her. Faktisk, den demokratiske prosessen er vanligvis avledet av et prinsipp om personlig autonomi, som ikke er godkjent av disse islamske teoriene.11 Her, vi viser at et slikt prinsipp ikke er nødvendig for å rettferdiggjøre en demokratisk prosess.

Islamsk reformasjon

Adnan Khan

Den italienske statsministeren, Silvio Berlusconi skrøt etter hendelsene i 9/11:
“... vi må være klar over sivilisasjonens overlegenhet, et system som har garantert

velvære, respekt for menneskerettighetene og – i motsetning til islamske land – respekt

for religiøse og politiske rettigheter, et system som har sine verdier forståelse av mangfold

og toleranse ... Vesten vil erobre folk, som om den erobret kommunismen, selv om det

betyr en konfrontasjon med en annen sivilisasjon, den islamske, satt fast der den var

1,400 år siden ... ”1

Og i en 2007 rapporterer RAND-instituttet erklært:
“Kampen som pågår i store deler av den muslimske verden er egentlig en krig av

ideer. Resultatet av det vil avgjøre den muslimske verdens fremtidige retning. ”

Bygger moderat muslimske nettverk, RAND-instituttet

Konseptet ‘islah’ (reform) er et begrep ukjent for muslimer. Det eksisterte aldri i hele

historien til den islamske sivilisasjonen; det ble aldri diskutert eller engang vurdert. Et kort blikk på klassisk

Islamsk litteratur viser oss at når klassiske forskere la grunnlaget for usul, og kodifisert

deres islamske avgjørelser (fiqh) de så bare på forståelsen av de islamske reglene for å kunne

bruke dem. En lignende situasjon oppstod da reglene ble lagt for hadithen, tafseer og

arabisk språk. Lærde, tenkere og intellektuelle gjennom islamsk historie brukte mye tid

forstå Allahs åpenbaring - Koranen og anvende ayaat på realitetene og myntet

rektorer og disipliner for å lette forståelsen. Derfor ble Koranen fortsatt grunnlaget for

studier og alle fagene som utviklet seg, var alltid basert på Koranen. De som ble

slått av gresk filosofi som muslimske filosofer og noen fra Mut’azilah

ble ansett å ha forlatt islams fold da Koranen sluttet å være deres grunnlag for studier. Dermed for

enhver muslim som prøver å utlede regler eller forstå hvilken holdning som skal tas mot en bestemt

utstede Koranen er grunnlaget for denne studien.

Det første forsøket på å reformere islam fant sted på begynnelsen av 1800-tallet. Ved begynnelsen av

århundre hadde Ummah vært i en lang periode med tilbakegang der den globale maktbalansen skiftet

fra Khilafah til Storbritannia. Monteringsproblemer slukte Khilafah mens Vest-Europa var i

midt i den industrielle revolusjonen. Ummah mistet sin uberørte forståelse av islam, og

i et forsøk på å snu tilbakegangen som oppslukte Uthmanis (Osmannere) noen muslimer ble sendt til

Vest, og som et resultat ble slått av det de så. Rifa’a Rafi ’al-Tahtawi fra Egypt (1801-1873),

da han kom tilbake fra Paris, skrev en biografisk bok kalt Takhlis al-ibriz ila talkhis Bariz (De

Utvinning av gull, eller en oversikt over Paris, 1834), roser deres renslighet, kjærlighet til arbeid, og over

all sosial moral. Han erklærte at vi må etterligne det som blir gjort i Paris, taler for endringer i

det islamske samfunnet fra å liberalisere kvinner til styresystemene. Denne tanken, og andre liker det,

markerte begynnelsen på den gjenoppfunnende trenden i islam.

Islam i Vesten

Jocelyne Cesari

Innvandringen av muslimer til Europa, Nord Amerika, og Australia og den komplekse samfunnsreligiøse dynamikken som senere har utviklet seg, har gjort islam i Vesten til et overbevisende nytt felt av forskning. Salman Rushdie-affære, hijab-kontroverser, angrepene på World Trade Center, og furoren over de danske tegneseriene er alle eksempler på internasjonale kriser som har ført til lys forbindelsene mellom muslimer i Vesten og den globale muslimske verden. Disse nye situasjonene medfører teoretiske og metodiske utfordringer for studiet av moderne islam, og det har blitt avgjørende at vi unngår å essalisere enten islam eller muslimer og motstå retoriske strukturer i diskurser som er opptatt av sikkerhet og terrorisme.
I denne artikkelen, Jeg hevder at islam som en religiøs tradisjon er en terra incognita. En foreløpig årsak til denne situasjonen er at det ikke er enighet om religion som et objekt for forskning. Religion, som en faglig disiplin, har blitt revet mellom historisk, sosiologisk, og hermeneutiske metoder. Med islam, situasjonen er enda mer intrikat. I Vesten, studiet av islam begynte som en gren av orientalistiske studier og fulgte derfor en egen og særpreget vei fra studiet av religioner. Selv om kritikken av orientalisme har vært sentral for fremveksten av studien av islam i samfunnet, spenningen er fortsatt sterk mellom islamister og både antropologer og sosiologer. Temaet islam og muslimer i Vesten er innebygd i denne kampen. En implikasjon av denne metodiske spenningen er at studenter av islam som startet sin akademiske karriere med å studere islam i Frankrike, Tyskland, eller Amerika ªnd det utfordrende å etablere troverdighet som islamforskere, spesielt i den nordamerikanske akademikeren
kontekst.

USAs Hamas-politikk blokkerer fred i Midtøsten

Henry Siegman


Mislyktes bilaterale samtaler i løpet av disse fortidene 16 år har vist at partene selv aldri kan oppnå fredsavtale i Midt-Østen. Israelske regjeringer mener de kan trosse internasjonal fordømmelse av deres ulovlige koloniprosjekt på Vestbredden fordi de kan stole på at USA motarbeider internasjonale sanksjoner. Bilaterale samtaler som ikke er innrammet av parametere som er formulert av USA (basert på sikkerhetsrådets vedtak, the Oslo accords, det arabiske fredsinitiativet, “veikartet” og andre tidligere israelsk-palestinske avtaler) kan ikke lykkes. Israels regjering mener at den amerikanske kongressen ikke vil tillate en amerikansk president å utstede slike parametere og kreve at de blir godtatt. Hvilket håp det er for de bilaterale samtalene som gjenopptas i Washington DC i september 2 avhenger helt av at president Obama viser at troen er feil, og om "broforslaget" han har lovet, skulle samtalene komme i en blindgate, er en eufemisme for innlevering av amerikanske parametere. Et slikt amerikansk initiativ må gi Israel jernkledde forsikringer for sin sikkerhet innenfor sine grenser før 1967, men må samtidig gjøre det klart at disse forsikringene ikke er tilgjengelige hvis Israel insisterer på å nekte palestinere en levedyktig og suveren stat på Vestbredden og Gaza. Denne artikkelen fokuserer på den andre store hindringen for en permanent statusavtale: fraværet av en effektiv palestinsk samtalepartner. Å ta opp Hamas ’legitime klager - og som nevnt i en nylig CENTCOM-rapport, Hamas har legitime klager - kan føre til at de kommer tilbake til en palestinsk koalisjonsregjering som vil gi Israel en troverdig fredspartner. Hvis det oppsøkende mislykkes på grunn av Hamas ’avvisning, organisasjonens evne til å forhindre en rimelig avtale forhandlet av andre palestinske politiske partier vil ha blitt betydelig hindret. Hvis Obama-administrasjonen ikke vil lede et internasjonalt initiativ for å definere parametrene for en israelsk-palestinsk avtale og aktivt fremme palestinsk politisk forsoning, Europa må gjøre det, og håper Amerika vil følge. dessverre, det er ingen sølvkule som kan garantere målet om "to stater som lever side om side i fred og sikkerhet."
Men president Obamas nåværende kurs utelukker det absolutt.

Islamsk politisk kultur, Demokrati, og menneskerettigheter

Daniele. Pris

Det er blitt hevdet at islam tilrettelegger for autoritærisme, strider mot verdiene til vestlige samfunn, og påvirker viktige politiske resultater i muslimske nasjoner betydelig. Følgelig, lærde, kommentatorer, og embetsmenn peker ofte på ‘‘ islamsk fundamentalisme ’’ som den neste ideologiske trusselen mot liberale demokratier. Dette synet, derimot, er primært basert på analyse av tekster, Islamsk politisk teori, og ad hoc-studier av enkeltland, som ikke tar hensyn til andre faktorer. Det er min påstand at islamens tekster og tradisjoner, som i andre religioner, kan brukes til å støtte en rekke politiske systemer og politikker. Landsspesifikke og beskrivende studier hjelper oss ikke med å finne mønstre som vil hjelpe oss med å forklare de forskjellige forholdene mellom islam og politikk i landene i den muslimske verden. Derfor, en ny tilnærming til studiet av
det er behov for forbindelse mellom islam og politikk.
jeg foreslår, gjennom streng evaluering av forholdet mellom islam, demokrati, og menneskerettigheter på tversnasjonalt nivå, at det blir lagt for mye vekt på islams makt som en politisk styrke. Jeg bruker først sammenlignende casestudier, som fokuserer på faktorer knyttet til samspillet mellom islamske grupper og regimer, økonomiske påvirkninger, etniske spaltninger, og samfunnsutvikling, å forklare avviket i islams innflytelse på politikk i åtte nasjoner. Jeg hevder at mye av kraften
tilskrevet islam som drivkraften bak politikk og politiske systemer i muslimske nasjoner, kan forklares bedre av de tidligere nevnte faktorene. Jeg finner det også, i strid med vanlig tro, at den økende styrken til islamske politiske grupper ofte har vært assosiert med beskjeden pluralisering av politiske systemer.
Jeg har laget en indeks over islamsk politisk kultur, basert på i hvilken grad islamsk lov blir brukt og om og, i så fall, hvordan,Vestlige ideer, institusjoner, og teknologier implementeres, å teste arten av forholdet mellom islam og demokrati og islam og menneskerettigheter. Denne indikatoren brukes i statistisk analyse, som inkluderer et utvalg av tjuetre overveiende muslimske land og en kontrollgruppe på tjuetre ikke-muslimske utviklingsland. I tillegg til å sammenligne
Islamske nasjoner til ikke-islamske utviklingsland, statistisk analyse tillater meg å kontrollere påvirkningen fra andre variabler som har blitt funnet å påvirke nivåer av demokrati og beskyttelse av individuelle rettigheter. Resultatet skal være et mer realistisk og nøyaktig bilde av islams innflytelse på politikk og politikk.

Islamsk politisk kultur, Demokrati, og menneskerettigheter

Daniele. Pris

Det er blitt hevdet at islam tilrettelegger for autoritærisme, motsier

verdier i vestlige samfunn, og påvirker i betydelig grad viktige politiske resultater

i muslimske nasjoner. Følgelig, lærde, kommentatorer, og regjeringen

officials frequently point to ‘‘Islamic fundamentalism’’ as the next

ideological threat to liberal democracies. Dette synet, derimot, is based primarily

on the analysis of texts, Islamsk politisk teori, and ad hoc studies

of individual countries, som ikke tar hensyn til andre faktorer. It is my contention

that the texts and traditions of Islam, som i andre religioner,

kan brukes til å støtte en rekke politiske systemer og politikker. Country

specific and descriptive studies do not help us to find patterns that will help

us explain the varying relationships between Islam and politics across the

countries of the Muslim world. Derfor, en ny tilnærming til studiet av

det er behov for forbindelse mellom islam og politikk.
jeg foreslår, gjennom streng evaluering av forholdet mellom islam,

demokrati, og menneskerettigheter på tversnasjonalt nivå, that too much

emphasis is being placed on the power of Islam as a political force. I first

use comparative case studies, which focus on factors relating to the interplay

between Islamic groups and regimes, økonomiske påvirkninger, etniske spaltninger,

og samfunnsutvikling, to explain the variance in the influence of

Islam on politics across eight nations.

ISLAMIC FAITH in AMERICA

JAMES A. BEVERLEY

AMERICA BEGINS A NEW MILLENNIUM AS ONE OF THE MOST RELIGIOUSLY diverse nations of all time. Nowhere else in the world do so many people—offered a choice free from government influence—identify with such a wide range of religious and spiritual communities. Nowhere else has the human search for meaning been so varied. In America today, there are communities and centers for worship representing all of the world’s religions.
The American landscape is dotted with churches, temples, synagogues, and mosques. Zen Buddhist zendos sit next to Pentecostal tabernacles. Hasidic Jews walk the streets with Hindu swamis. Most amazing of all, relatively little conflict has occurred among religions in America. This fact, combined with a high level of tolerance of each other’s beliefs and practices, has let America produce people of goodwill ready to try to resolve any tensions that might emerge. The Faith in America series celebrates America’s diverse religious heritage.
People of faith and ideals who longed for a better world have created a unique society where freedom of religious expression is a keynote of culture. The freedom that America offers to people of faith means that not only have ancient religions found a home
her, but that newer ways of expressing spirituality have also taken root. From huge churches in large cities to small spiritual communities in towns and villages, faith in America has never been stronger. The paths that different religions have taken through
American history is just one of the stories readers will find in this series. Like anything people create, religion is far from perfect. derimot, its contribution to the culture and its ability to help people are impressive, and these accomplishments will be found in all the books in the series. i mellomtiden, awareness and tolerance of the different paths our neighbors take to the spiritual life has become an increasingly important part of citizenship in America.
Today, more than ever, America as a whole puts its faith in freedom—the freedom to believe.

STRATEGIER FOR ENGASJØRING AV POLITISK ISLAM

SHADI HAMID

AMANDA KADLEC

Politisk islam er den mest aktive politiske kraften i Midtøsten i dag. Fremtiden er nært knyttet til regionens fremtid. Hvis USA og EU er forpliktet til å støtte politiske reformer i regionen, de må lage betong, sammenhengende strategier for å engasjere islamistiske grupper. Ennå, U.S.A. har generelt vært lite villig til å åpne en dialog med disse bevegelsene. på samme måte, EUs engasjement med islamister har vært unntaket, ikke regelen. Der det finnes kontakter på lavt nivå, de tjener hovedsakelig informasjonsinnhentingsformål, ikke strategiske mål. U.S.A. og EU har en rekke programmer som tar for seg økonomisk og politisk utvikling i regionen – blant dem Midtøsten-partnerskapsinitiativet (MEPI), Millennium Challenge Corporation (MCC), Middelhavsunionen, og den europeiske naboskapspolitikken (ENP) – Likevel har de lite å si om hvordan utfordringen med islamistisk politisk opposisjon passer inn i bredere regionale mål. OSS. og EUs demokratibistand og programmering er nesten utelukkende rettet mot enten autoritære regjeringer selv eller sekulære sivilsamfunnsgrupper med minimal støtte i deres egne samfunn.
Tiden er moden for en revurdering av gjeldende politikk. Siden terrorangrepene i september 11, 2001, støtte til Midtøsten-demokrati har fått større betydning for vestlige beslutningstakere, som ser en sammenheng mellom mangel på demokrati og politisk vold. Større oppmerksomhet har blitt viet til å forstå variasjonene innenfor politisk islam. Den nye amerikanske administrasjonen er mer åpen for å utvide kommunikasjonen med den muslimske verden. i mellomtiden, det store flertallet av mainstream islamistiske organisasjoner – inkludert det muslimske brorskapet i Egypt, Jordans islamske aksjonsfront (IAF), Marokkos rettferdighets- og utviklingsparti (PJD), den islamske konstitusjonelle bevegelsen i Kuwait, og Yemeni Islah Party – har i økende grad gjort støtte til politiske reformer og demokrati til en sentral komponent i sine politiske plattformer. I tillegg, mange har signalisert sterk interesse for å åpne dialog med U.S. og EUs regjeringer.
Fremtiden for forholdet mellom vestlige nasjoner og Midtøsten kan i stor grad bestemmes av i hvilken grad de tidligere engasjerer ikke-voldelige islamistiske partier i en bred dialog om felles interesser og mål.. Det har nylig vært en spredning av studier om engasjement med islamister, men få tar tydelig opp hva det kan innebære i praksis. Som Zoe Nautre, gjestestipendiat ved det tyske rådet for utenriksrelasjoner, setter det, «EU tenker på engasjement, men vet egentlig ikke hvordan.»1 I håp om å avklare diskusjonen, vi skiller mellom tre nivåer av «engasjement,” hver med ulike virkemidler og mål: lavt nivå kontakter, strategisk dialog, og partnerskap.

islam, Politisk islam og Amerika

Arab Insight

although the factors accounting for the deterioration of America’s reputationin the Arab and Muslim world after Sept. 11 are numerous, U.S.A. positionvis-à-vis political Islam remains an important factor in reinforcing the negativeview of America. An important issue that has driven much of the anti-Americanismwe observe in the region today pertains to an evident contradiction between U.S.discourse on democratization and political reform on one hand, and its negativeresponse to the electoral gains made by groups like Hamas in the Palestinian Territoriesor the Muslim Brotherhood in Egypt. As a result of this discrepancy, manyobservers have proposed alternative ways for Washington to advance the cause ofdemocracy in the Arab world. One of the proposed ideas involves holding-off oncalling for immediate elections, and focusing instead on promoting other prerequisitesof political reform. Others suggested employing new strategies that wouldguarantee the defeat of political Islamists at ballot boxes.Undoubtedly, there is a soaring need for a better understanding of Islamistmovements in the region, given the fundamental differences among such groups.Moreover, many Islamist movements are experiencing a process of change thatwarrants a revision of the existing conventional wisdom about political Islam. Notonly that, but many of those groups remain unknown in Western, particularlyAmerican, discussions of Islamist movements. Derfor, formulating a constructiveand effective American policy toward Islam in a broad sense, but more specificallytoward political Islam, will require a new and a more nuanced intellectualmapping of contemporary Islam and political Islam in the region.Given these various demands, the editorial team of Arab Insight took the initiativeto shed light on the topic of American policies toward both Islam and politicalIslam. The topic is presented in two sections:Section I presents several Arab responses to American policy toward Islamists.


The United States and Egypt

A Conference Report

The study of bilateral relations has fallen deeply out of favor in the academiccommunity. Political science has turned to the study of international state systemsrather than relations between individual states; anthropologists and sociologists arefar more interested in non-state actors; and historians have largely abandonedstates altogether. It is a shame, because there is much to be learned from bilateralrelationships, and some such relationships are vital—not only to the countriesinvolved, but also to a broader array of countries.One such vital relationship is that between the United States and Egypt. Forgedduring the Cold War almost entirely on the issue of Arab-Israeli peacemaking, theU.S.-Egyptian bilateral relationship has deepened and broadened over the lastquarter century. Egypt remains one of the United States’ most important Arab allies,and the bilateral relationship with Washington remains the keystone of Egypt’sforeign policy. Strong U.S.-Egyptian bilateral relations are also an important anchorfor states throughout the Middle East and for Western policy in the region. Therelationship is valuable for policymakers in both countries; doing without it isunthinkable.To explore this relationship, the CSIS Middle East Program, in cooperation with theAl-Ahram Center for Political and Strategic Studies in Cairo, convened a one-dayconference on June 26, 2003, entitled, “The United States and Egypt: Building thePartnership.” The goal of the meeting was to brainstorm how that partnership mightbe strengthened.Participants agreed that much needs to be done on the diplomatic, political, militær,and economic levels. Although all did not agree on a single course forward, theparticipants unanimously concurred that a stronger U.S.-Egyptian relationship is verymuch in the interests of both countries, and although it will require a great deal ofwork to achieve, the benefits are worth the effort.

The Muslim Brotherhood in the United States

MBusThe leadership of the U.S. muslimsk Brorskap (MB, or Ikhwan) has said that its goal
was and is jihad aimed at destroying the U.S. from within. The Brotherhood leadership has
also said that the means of achieving this goal is to establish Islamic organizations in the
OSS. under the control of the Muslim Brotherhood. Since the early 1960s, the Brotherhood has
constructed an elaborate covert organizational infrastructure on which was built a set of public or
“front” organizations. The current U.S. Brotherhood leadership has attempted to deny this history,
both claiming that it is not accurate and at the same time that saying that it represents an older
form of thought inside the Brotherhood. An examination of public and private Brotherhood documents,
derimot, indicates that this history is both accurate and that the Brotherhood has taken
no action to demonstrate change in its mode of thought and/or activity.sss

Steven MerleyMBus

The leadership of the U.S. muslimsk Brorskap (MB, or Ikhwan) has said that its goal was and is jihad aimed at destroying the U.S. from within.

The Brotherhood leadership has also said that the means of achieving this goal is to establish Islamic organizations in the U.S. under the control of the Muslim Brotherhood.

Since the early 1960s, the Brotherhood has constructed an elaborate covert organizational infrastructure on which was built a set of public or “front” organizations.

The current U.S. Brotherhood leadership has attempted to deny this history, both claiming that it is not accurate and at the same time that saying that it represents an older form of thought inside the Brotherhood.

An examination of public and private Brotherhood documents, derimot, indicates that this history is both accurate and that the Brotherhood has taken no action to demonstrate change in its mode of thought and/or activity.