Terrorist and Extremist Movements in the Middle East

Terrorism and asymmetric warfare are scarcely new features of the Middle Eastern military balance, og islamsk ekstremisme er neppe den eneste kilden til ekstremistisk vold. Det er mange alvorlige etniske og sekteriske forskjeller i Midtøsten, og disse har lenge ført til sporadisk vold i gitte stater, og noen ganger til store sivile konflikter. Borgerkrigene i Jemen og Dhofar-opprøret i Oman er eksempler, det samme er den lange historien med borgerkrig i Libanon og Syrias voldelige undertrykkelse av islamske politiske grupper som motarbeidet regimet til Hafez al-Asad. Den økende makten til den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) førte til en borgerkrig i Jordan i september 1970. Den iranske revolusjonen i 1979 ble fulgt av alvorlige politiske kamper, og et forsøk på å eksportere en teokratisk revolusjon som bidro til å utløse Iran-Irak-krigen. Bahrain og Saudi-Arabia har begge hatt sivile sammenstøt mellom sine sunnimuslimske regjerende eliter og fiendtlige sjiamuslimer, og disse sammenstøtene førte til betydelig vold i tilfellet Saudi-Arabia., derimot, har vært en lang historie med voldelig islamsk ekstremisme i regionen, noen ganger oppmuntret av regimer som senere ble målet for selve islamistene de i utgangspunktet støttet. Sadat forsøkte å bruke islamske bevegelser som en motsetning til sin sekulære opposisjon i Egypt, bare for å bli myrdet av en slik bevegelse etter hans fredsavtale med Israel. Israel mente det var trygt å sponse islamske bevegelser etter 1967 som en motsats til PLO, bare for å se den raske fremveksten av voldelig anti-israelske grupper. Nord- og Sør-Jemen var åsted for kupp og borgerkriger siden tidlig på 1960-tallet, og det var en borgerkrig i Sør-Jemen som til slutt førte til kollapsen av regimet og dets sammenslåing med Nord-Jemen i 1990. Sjahens fall førte til en islamistisk maktovertakelse i Iran, og motstand mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan utløste en islamistisk reaksjon som fortsatt påvirker Midtøsten og hele den islamske verden. Saudi-Arabia måtte håndtere et opprør ved den store moskeen i Mekka i 1979. Den religiøse karakteren til dette opprøret delte mange elementer av bevegelsene som oppsto etter den sovjetiske tilbaketrekningen fra Afghanistan og Gulfkrigen i 1991. Algeriske forsøk på å undertrykke seieren til islamske politiske partier i et demokratisk valg i 1992 ble fulgt av en borgerkrig som har vart siden. Egypt kjempet en lang og stort sett vellykket kamp med sine egne islamske ekstremister på 1990-tallet, men Egypt har bare klart å ha undertrykt slike bevegelser i stedet for å utrydde dem. I resten av den arabiske verden, borgerkrigene i Kosovo og Bosnia bidro til å skape nye islamske ekstremistkadre. Saudi-Arabia led av to store terrorangrep før 2001. Disse angrepene rammet et nasjonalt vakttreningssenter og USAF-brakker ved Al Khobar, og minst én ser ut til å ha vært et resultat av islamske ekstremister. Marokko, Libya, Tunisia, Jordan, Bahrain, Qatar, Oman, og Jemen har alle sett harde islamistiske bevegelser bli en alvorlig nasjonal trussel. Selv om de ikke er direkte en del av regionen, Sudan har utkjempet en 15 år lang borgerkrig som trolig har kostet over to millioner menneskeliv, og denne krigen hadde blitt støttet av harde islamistiske elementer i det arabiske nord. Somalia har også vært åsted for en borgerkrig siden 1991 som har tillatt islamistiske celler å operere i det landet.