RSSAlle oppføringer merket med: "Sekularisme"

FEMINISME MELLOM SEKULARISME OG ISLAMISME: Saken om palestin

Dr., Islah Jad

Lovgivende valg holdt på Vestbredden og Gazastripen i 2006 førte til makten den islamistiske bevegelsen Hamas, som fortsatte med å danne flertallet av det palestinske lovgivningsrådet og også Hamas-regjeringen med det første flertallet. Disse valgene resulterte i utnevnelsen av den første kvinnelige Hamas-ministeren, som ble minister for kvinnesaker. Mellom mars 2006 og juni 2007, to forskjellige kvinnelige Hamas-ministre antok dette innlegget, men begge syntes det var vanskelig å administrere departementet siden de fleste av dets ansatte ikke var Hamas-medlemmer, men tilhørte andre politiske partier, og de fleste var medlemmer av Fatah, den dominerende bevegelsen som kontrollerer de fleste palestinske myndighetsinstitusjoner. En anspent periode med kamp mellom kvinnene i Hamas i Kvinnedepartementet og de kvinnelige medlemmene i Fatah tok slutt etter Hamas 'maktovertakelse på Gazastripen og det resulterende fallet av regjeringen på Vestbredden - en kamp som noen ganger tok en voldsom sving. En grunn som senere ble sitert for å forklare denne kampen, var forskjellen mellom verdslig feministisk diskurs og islamistisk diskurs om kvinnesaker.. I den palestinske sammenhengen fikk denne uenigheten en farlig karakter, da den ble brukt til å rettferdiggjøre videreføring av den blodige politiske kampen, fjerning av Hamas-kvinner fra deres stillinger eller stillinger, og de politiske og geografiske skillene som rådde på den tiden både på Vestbredden og den okkuperte Gazastripen.
Denne kampen reiser en rekke viktige spørsmål: skal vi straffe den islamistiske bevegelsen som har kommet til makten, eller bør vi vurdere årsakene som førte til Fatehs fiasko på den politiske arena? Kan feminisme tilby et helhetlig rammeverk for kvinner, uavhengig av deres sosiale og ideologiske tilhørighet? Kan en diskurs om et felles felles grunnlag for kvinner hjelpe dem til å realisere og bli enige om sine felles mål? Er paternalisme kun til stede i islamistisk ideologi, og ikke i nasjonalisme og patriotisme? Hva mener vi med feminisme? Er det bare én feminisme, eller flere feminismer? Hva mener vi med islam – er det bevegelsen kjent under dette navnet eller religionen, filosofien, eller rettssystemet? Vi må gå til bunns i disse spørsmålene og vurdere dem nøye, og vi må bli enige om dem slik at vi senere kan bestemme, som feminister, hvis vår kritikk av paternalisme skal rettes mot religion (tro), som skal være begrenset til den troendes hjerte og ikke få lov til å ta kontroll over hele verden, eller rettsvitenskapen, som forholder seg til forskjellige trosskoler som forklarer rettssystemet i Koranen og profetens ord – Sunnah.

ISLAM, DEMOKRATI & DE FORENTE STATER:

Cordoba Foundation

Abdullah Faliq |

Introduksjon ,


Til tross for at det er både en flerårig og en kompleks debatt, Arches Quarterly revurderer fra teologiske og praktiske grunnlag, den viktige debatten om forholdet og kompatibiliteten mellom islam og demokrati, som ekko i Barack Obamas agenda for håp og endring. Mens mange feirer Obamas fremgang til Oval Office som en nasjonal katarsis for USA, andre er fortsatt mindre optimistiske for et skifte i ideologi og tilnærming på den internasjonale arenaen. Mens mye av spenningen og mistilliten mellom den muslimske verden og USA kan tilskrives tilnærmingen til å fremme demokrati, vanligvis favoriserer diktaturer og marionettregimer som gir leppestyrke til demokratiske verdier og menneskerettigheter, etterskuddet av 9/11 har virkelig sementert betenkelighetene ytterligere gjennom Amerikas holdning til politisk islam. Det har skapt en mur av negativitet som funnet av worldpublicopinion.org, ifølge hvilken 67% av egypterne tror at Amerika globalt spiller en "hovedsakelig negativ" rolle.
Amerikas respons har således vært passende. Ved å velge Obama, mange rundt om i verden setter sitt håp om å utvikle en mindre krigsførende, men mer rettferdig utenrikspolitikk overfor den muslimske verden. Testen for Obama, som vi diskuterer, er hvordan Amerika og hennes allierte fremmer demokrati. Vil det være tilretteleggende eller imponerende?
Dessuten, kan det viktigere være en ærlig megler i langvarige soner av konflikter? Å verve kompetansen og innsikten til prolifi
c lærde, akademikere, erfarne journalister og politikere, Arches Quarterly bringer forholdet mellom islam og demokrati og rollen til Amerika frem i lyset, samt endringene som ble forårsaket av Obama, i å søke felles grunnlag. Anas Altikriti, administrerende direktør i Th e Cordoba Foundation gir åpningsgambiten til denne diskusjonen, der han reflekterer over håp og utfordringer som hviler på Obamas vei. Etter Altikriti, den tidligere rådgiveren til president Nixon, Dr. Robert Crane tilbyr en grundig analyse av det islamske prinsippet om retten til frihet. Anwar Ibrahim, tidligere visestatsminister i Malaysia, beriker diskusjonen med de praktiske realitetene ved å implementere demokrati i muslimske dominerende samfunn, nemlig, i Indonesia og Malaysia.
Vi har også Dr Shireen Hunter, fra Georgetown University, USA, som utforsker muslimske land som henger etter i demokratisering og modernisering. Th er kompletteres av terrorforfatter, Dr Nafeez Ahmeds forklaring av krisen i post-modernitet og
demokratiets bortgang. Dr. Daud Abdullah (Direktør for Midtøsten Media Monitor), Alan Hart (tidligere ITN og BBC Panorama korrespondent; forfatter av sionismen: Den jødiske fienden) og Asem Sondos (Redaktør av Egyptens Sawt Al Omma ukentlig) konsentrere seg om Obama og hans rolle overfor demokrati-promotering i den muslimske verden, samt USAs forhold til Israel og Det muslimske brorskapet.
Utenriksminister Aff luftes, Maldivene, Ahmed Shaheed spekulerer i fremtiden til islam og demokrati; Cllr. Gerry Maclochlainn
– et Sinn Féin-medlem som holdt ut i fire år i fengsel for irske republikanske aktiviteter og en forkjemper for Guildford 4 og Birmingham 6, gjenspeiler på sin siste tur til Gaza hvor han var vitne til virkningen av brutaliteten og urettferdigheten mot palestinerne; Dr Marie Breen-Smyth, Direktør for senter for studier av radikalisering og moderne politisk vold diskuterer utfordringene med kritisk forskning på politisk terror; Dr Khalid al-Mubarak, forfatter og dramatiker, diskuterer utsiktene til fred i Darfur; og endelig journalist og menneskerettighetsaktivist Ashur Shamis ser kritisk på demokratisering og politisering av muslimer i dag.
Vi håper alt dette gir en omfattende lesing og en kilde til refleksjon over spørsmål som berører oss alle i en ny daggry av håp.
Takk skal du ha

Sekularisme, Hermeneutikk, og Empire: Politikken for islamsk reformasjon

Saba Mahmood

Siden hendelsene i september 11, 2001, mot

bakteppet av to tiår med fremgangen til global religiøs politikk, som haster
oppfordringer til gjeninnføring av sekularisme har nådd et crescendo som ikke kan
bli ignorert. Det mest åpenbare målet for disse iherdige samtalene er islam, særlig
de praksisene og diskursene innenfor islam som er mistenkt for å fremme fundamentalisme
og militans. Det har blitt de rigueur for både venstreorienterte og liberale
å koble demokratiets skjebne i den muslimske verden med institusjonaliseringen

av sekularisme - både som en politisk doktrine og som en politisk etikk. Denne koblingen
er nå bredt gjenklang i diskursen som kommer fra U.S.A. Stat
Avdeling, spesielt i sin programmatiske innsats for å omforme og transformere
"Islam innenfra." I dette essayet, Jeg vil undersøke både den spesielle oppfatningen
av sekularisme som ligger til grunn for den nåværende konsensus om at islam må være
reformert — at dets sekularisering er et nødvendig skritt for å bringe «demokrati» til
den muslimske verden – og de strategiske virkemidlene denne programmatiske visjonen er
innføres i dag. I og med at sekularisme er en historisk skiftende kategori
med en variert slektshistorie, Målet mitt er ikke å sikre en autoritativ definisjon av
sekularisme eller å spore dens historiske transformasjon i USA eller
muslimsk verden. Målet mitt her er mer begrenset: Jeg ønsker å skissere det spesielle
forståelse av sekularisme som ligger til grunn for moderne amerikanske diskurser om
islam, en forståelse som er dypt formet av U.S. sikkerhet og utenrikspolitikk
bekymringer i den muslimske verden.

Egypt: Sekularisme, Sharia, and the Prospects for an Inclusive Democracy

Manar shorbagy

The relationship between religion and politics is at the top of the politicalagenda in Egypt, og, as I shall argue, it has important implications for thepolitical rights of Egyptian women and minorities. derimot, the issue is not asimple secular/religious divide. It is, rather, the problem of how to define thenature and characteristics of a civil, democratic state that is neither a theocracynor an Islamically “naked” public space. !e Islamist/secularist dichotomy is afalse one; it has little or no relevance to actual political processes and possibilitiesin Egypt, where a middle ground is both theoretically and practically conceivable.Such a middle ground, derimot, must be deliberately sought and found byEgyptians, so that a national consensus on the relationship between religion andpolitics can emerge.For a brief time, such a consensus seemed possible. Hopes were highbetween 2005 and early 2007. But those possibilities collapsed in 2007. !ispaper examines the reasons for this collapse. Reasons, I will argue, that lie incorrectable political failures of actors across the board, rather than any inherentimpossibility of creating an inclusive democracy in a Muslim society.Understanding Egypt’s Current Predicament2005 was an unusual political year in Egypt. Many taboos were broken in streetprotests and by the independent press. Domestic political pressure to begindemocratic reform was mounting to unprecedented levels. Dessuten, in theirconfrontation with the regime, many political forces shrewdly took advantage ofthe U.S.’s democracy rhetoric without buying into the Bush agenda or allowing92 SECULARISM, WOMEN & THE STATE: THE MEDITERRANEAN WORLD IN THE 21ST CENTURYthemselves to be exploited by the Bush administration.One of 2005’s most promising developments was the publicacknowledgement, for the first time, that a generation of young activists andintellectuals had succeeded, over more than a decade, in acting across ideologicallines. !e Egyptian Movement for Change, also known as Kefaya,1 was onemanifestation of these efforts and an important illustration of the possibilitiesof this new politics.