Prinsippet om bevegelse i strukturen til Islam

Dr.. Muhammad Iqbal

Som en kulturell bevegelse avviser Islam det gamle statiske synet på universet, og når et dynamisk syn. Som et følelsesmessig system av forening anerkjenner det individets verdi som sådan, og avviser blodforhold som grunnlag for menneskelig enhet. Blodforhold er jordrot. Jakten på et rent psykologisk fundament for menneskelig enhet blir bare mulig med den oppfatning at alt menneskelig liv er åndelig i sin opprinnelse.1 En slik oppfatning er kreativ for nye lojaliteter uten noe seremonielt for å holde dem i live., og gjør det mulig for mennesket å frigjøre seg fra jorden. Kristendommen som opprinnelig hadde fremstått som en klosterordre ble prøvd av Konstantin som et system for forening.2 Dens manglende arbeid som et slikt system drev keiseren Julian3 til å returnere til de gamle gudene i Roma som han forsøkte å sette filosofiske tolkninger på.. En moderne sivilisasjonshistoriker har altså skildret tilstanden i den siviliserte verden omtrent den gang da islam dukket opp på historiens scene.: Det virket da som om den store sivilisasjonen det hadde tatt fire tusen år å konstruere, var på randen av oppløsning, og at menneskeheten sannsynligvis ville komme tilbake til den tilstanden av barbarisme der hver stamme og sekte var imot den neste, og lov og orden var ukjent . . . De
gamle stammesanksjoner hadde mistet makten. Derfor ville de gamle keiserlige metodene ikke lenger fungere. De nye sanksjonene skapt av
Kristendommen var arbeidsdeling og ødeleggelse i stedet for enhet og orden. Det var en tid fylt av tragedie. Sivilisasjon, som et gigantisk tre hvis løvverk hadde overordnet verden og hvis grener hadde båret den gyldne frukten av kunst og vitenskap og litteratur, sto og vaklet, stammen er ikke lenger i live med den flytende saften av hengivenhet og ærbødighet, men rådnet til kjernen, revet av krigsstormene, og bare holdt sammen av ledningene til gamle skikker og lover, som kan knekke når som helst. Var det noen emosjonell kultur som kunne bringes inn, å samle menneskeheten igjen til enhet og redde sivilisasjonen? Denne kulturen må være noe av en ny type, for de gamle sanksjonene og seremoniene var døde, og å bygge opp andre av samme slag ville være arbeidet
århundrer. ’Forfatteren fortsetter deretter med å fortelle oss at verden hadde behov for en ny kultur for å ta plassen til tronkulturen., og systemene for forening som var basert på blodforhold.
Det er utrolig, han legger til, at en slik kultur burde ha oppstått fra Arabia akkurat på den tiden den var mest nødvendig. Det er, derimot, ikke noe fantastisk i fenomenet. Verdenslivet ser intuitivt sine egne behov, og i kritiske øyeblikk definerer sin egen retning. Dette er hva, på religionens språk, vi kaller profetisk åpenbaring. Det er helt naturlig at islam skal ha blinket over bevisstheten til et enkelt folk som er urørt av noen av de gamle kulturene, og okkuperer en geografisk posisjon der tre kontinenter møtes sammen. Den nye kulturen finner grunnlaget for verdensenhet i prinsippet om Tauhâd.’5 Islam, som en politikk, er bare et praktisk middel for å gjøre dette prinsippet til en levende faktor i menneskehetens intellektuelle og følelsesmessige liv. Det krever lojalitet mot Gud, ikke til troner. Og siden Gud er det ultimate åndelige grunnlaget for alt liv, lojalitet til Gud tilsvarer praktisk talt menneskets lojalitet til sin egen ideelle natur. Det ultimate åndelige grunnlaget for alt liv, som unnfanget av islam, er evig og åpenbarer seg i variasjon og forandring. Et samfunn basert på en slik oppfatning av virkeligheten må forene seg, i sitt liv, kategoriene varighet og endring. Den må ha evige prinsipper for å regulere sitt kollektive liv, for det evige gir oss fotfeste i en evig forandringsverden.

Filed Under: ArtiklerEgyptUtvalgtIranTunisia

Merker:

About the Author:

RSSKommentarer (0)

Trackback URL

Leave a Reply